Norsk media har dedikert mye spalteplass til forbrukslån de siste årene. Dette er en type gjeld hvor låntaker ikke stiller sine egne personlige eiendeler som sikkerhet (pant). Tall fra myndighetene vitner om en eksplosjonsartet vekst i nordmenns usikrede gjeld, med økninger på 10-20% per år.
Dette gir grunn til bekymring sier økonomene, som frykter at slik gjeld kan skape endominoeffekt av mislighold blant husstandene i økonomiske nedgangstider. Med renter på alt fra 6 til 100% er det kostbart å betjene slike lån sammenlignet med tradisjonelle gjeldsformer. Samtidig er det viktig å påpeke at usikret gjeld utgjør en relativt liten andel av nordmenns totale
lån utlån, med ca. 4% av den totale gjeldsmassen.
Bør forbrukslån forbys?
Noen politikere har gått så langt som å fremme forslag om forbud mot forbrukslån i sin nåværende form, og heller sette et tak for hvilke renter som kan kreves inn. Miljøpartiet de Grønne (MDG) mener for eksempel at rentene bør begrenses til 8,5%. Det reflekterer lovverkets sats for såkalte “morarenter”, eller forsinkelsesrente som det ofte kalles på folkemunne.
Et eksempel på denne typen strafferente er det som pålegges hvis skatten ikke betales i tide. Da vil futen kunne legge til ekstra renter på kravet inntil beløpet er innfridd i sin helhet.
Et makstak av denne typen vil kunne ha enorme konsekvenser for bransjen som helhet, og føre til at majoriteten av aktørene forsvinner tilnærmet over natten.
Gode holdepunkter for og imot
Hensikten med å tøyle inn lånebransjen er først og fremst å sikre den finansielle stabiliteten. I dårligere tider vil svært mange husholdninger kunne ende opp med uholdbare finansielle forpliktelser, som igjen fører til mislighold av gjeld. Herfra er veien kort til tap av hjem og fattigdom, noe vi har sett flere eksempler på tidligere (blant annet under bankkrisen på 1980 tallet).
Lån uten sikkerhet er av finansielle fagfolk blitt kalt en overføring av velstand til den rike klassen over tid. Ola og Kari Nordmann ønsker penger mellom hendene som de kan dra nytte av i nåtid, mens bankenes aksjonærer trekker det lengste strået med en tålmodighetsfaktor. Så hvilke fordeler finnes det i såfall med å opprettholde dagens system, med tilgang til billig og enkel kreditt?
Derfor bør ikke lånene forbys eller vingeklippes
Skulle myndighetene velge å forby eller vingeklippe forbruksbankene vil det sannsynligvis medføre en rekke uheldige konsekvenser. For det første er det ikke slik at etterspørselen forsvinner i løse luften dersom nordmenn ikke får skaffet forbrukslån innenlands. Derimot er det rimelig å anta at potensielle låntakere velger å skaffe finansiering i utlandet. Flere EU banker står parat til å ta overta norske bankers virksomhet, uten at myndighetene har mye de skulle sagt.
EØS regelverket gjør det klart at personell, varer og tjenester skal flyte fritt over landegrensene uten hindringer. Det kan også føre til at flere henvender seg til private aktører i gråmarkedet, inklusive lånehaier med til dels lyssky virksomhet.
Flesteparten av låntakerne klarer i tillegg å betjene denne typen gjeld uten altfor store problemer. Undersøkelser viser at kun en mindre andel misligholder forbrukslånene sine i løpet av nedbetalingstiden. Et forbud vil derfor kunne virke forholdsmessig strengt og formyndersk, tatt i betraktning av omstendighetene.
Rentetak er en potensiell løsning
En god start vil være å utrede et makstak for de rentene som kan kreves på ulike lån. Dette er allerede gjort i bl.a. Nederland og Finland. Hos disse landene er rentetaket satt til mellom 30 og 40%, uten at det har ført til noen masseflukt blant bankene. Tiltaket har derimot luket ut flere tilbydere av såkalte “mikrolån” og “sms lån”. Dette er svært dyre lån med renter som ofte utgjør opp mot 1000%. I noen tilfeller er det dokumentert rentesatser over 5 000%, enda det tilhører sjeldenhetene.
Det bør ikke være behov for slike lån i det norske markedet med dagens regelverk. Bankene er forpliktet til å kredittsjekke lånesøker, og kan ikke utbetale lånet dersom søkerens økonomi ikke oppfyller minstekravene som stilles av Finanstilsynet. I tillegg skal ikke lån utbetales til de som har betalingsanmerkning eller løpende inkassokrav.
Tilnærmet alle norske banker og finansselskap krever i dag en gjennomsnittlig rente på sine forbrukslån som ligger vel under 40%. Det finnes dog noen unntak, og det bør kunne være en mulighet å se nærmere på disse.
Andre tiltak
Utover å begrense muligheten til å kreve ågerrenter på lån bør regjeringen også ta grep når det kommer til markedsføring og reklame rettet mot det norske tv-skjermer. Markedsføringen har vært usedvanlig aggressiv de siste årene, og flere innstramminger er allerede på vei. Det bør selvfølgelig være lov å fortsatt markedsføre lån uten sikkerhet. Begrensninger i innhold og lokkemidlene som benyttes er likevel effektive tiltak for de som ønsker å verne publikum.
Noen vil muligens argumentere for at de norske bankene da vil flytte markedsføringen utenlands, med tv signaler fra Storbritannia i beste sendetid. Vi har tidligere sett hvordan spillbransjen har omgått norske reguleringer på denne måten. Dette er dog lite sannsynlig ettersom norske banker kan sanksjoneres direkte her i landet.
Noen avsluttende ord
Debatten omkring forbrukslån vekker til dels sterke følelser blant det norske publikum og politikerne. Mye av kritikken er rettmessig og det er tydelig at bransjen står overfor en rekke etiske og prinsipielle utfordringer. Løsningen bør likevel ikke være et ‘blankoforbud’ eller noen uforholdsmessig skarp reduksjon i renten, slik flere maktpersoner har tatt til orde for. Som med de fleste andre utfordringer ligger løsningen heller et sted i midten, i form av kompromisser.
Banker bør ha lov til å tjene penger på utlån og folk flest bør kunne unne seg noen ekstra kroner for å realisere sine ønsker og planer. Dette bør samtidig skje i tospann med fornuftige lover og regler som verner om forbrukernes rettigheter og økonomiske interesser.
Andre informasjonskilder: https://www.billigeforbrukslån.no/